Dei dyrebare samtalane

Kun 10 % av kristne foreldre snakkar med barna sine om tru, i følge ei amerikansk undersøking i følge KPK.Samstundens viser undersøkinga at foreldra betyr heile 80 % for barnas tru. I lys av dette er det då underleg at kristne foreldre i så stor grad overlet den åndelige oppdraginga til menigheten, er det ikkje? Om 90 % ikkje snakker med barna sine om tru, har ikkje då kyrkja då ein formidabel innsats å sette inn overfor å bevisstgjere foreldre som trusformidlarar? Kvifor overlate dette til proffe barnearbeidarar, når det er foreldra som er den viktigaste ressurssen? Det eine utelukker jo ikkje det andre, men det er vel på det reine om ein ser på slike tal burde hovudinnsatsen til kyrkja først og fremst vere å styrke foreldra si rolle som åndelege veiledarar til sine barn.

Andaksliv som fungerer. Å prøve å få til litt høgtideleg andaksliv i familien har nok vore kjelde til ein del sjølvfordømming, og frustrasjon i ein del kristne heimar. Og så har ein kanskje gitt opp, og lagt lokk på det istaden? Men kvifor ikkje gjer tru og tvil til kvardagslege ting? Om eg skal vere ærleg har vi i vår heim aldri fått til dette berømmelige andakslivet. Det blir så fort kunstig. Men vi snakkar om tru, samtalar om bibelske tema, snakkar om eksestensielle spørsmål, liv og død, og snakkar ope om teologiske stridstema, og at der finst ulike syn på ting. Og vi ber saman med ungane når dei har ønskt det. Eg ønskjer at trua skal vere ein integrert del av kvardagen, like naturleg som alt anna i livet.

Kvardagsliv. Kanskje grunnen til at folk ikkje snakkar om tru med barna sine er at vi i alt for stor grad har overlatt diskusjon og samtale om teologi og tru til dei “proffe”, til menighetens eldste, og pastorar og ledarar. Her er vi iallefall på kollisjonskurs med det almenne prestedømmet. Spørsmål om tru og tvil burde så absolutt vore sett på dagsorden rundt bordet på heilt ordinære kvardagar. Det er jo her kristenlivet først og fremst skal levast, og ikkje berre innanfor kyrkjebygningar kvar søndag føremiddag. Har vi ikkje overlatt for mykje til menighetens ledelse og lagt trusutøvelsen i for stor grad til menighetens lokaliteter?

Grip muligheten! Å overlate den åndelege oppdraginga til menigheten, når den i virkeligheten betyr så lite er hasardiøst om ein vil at ungane skal få behalde si barnetru og vekse mot ei moden tru. Menighetsliv føregår først og fremst i heimane og i kvardagen, sju dagar i veka, 365 dagar i året. Det er på høg tid å sette det almenne prestedømmet i fokus ved å kvardagsliggjere tru og tvil, og få samtalen kring trussprørsmål til å flyte fritt rundt kjøkkenborda. Vi som er foreldre må tørre å gripe mulighetane. Det er utrulig lærerikt å gå inn i denne verda saman med barna, og gå vegen saman med dei, gjennom både tru og tvilslandskap. Og dessutan vert det mange dyrebare stunder av det og.

og publisert på verdidebatt.no

Nåde og latskap

I deler av dagens kristennorge er det populært å forkynne nåde. Og takk og pris for det. Nåden er det verkeleg sentrale i evangeliet- frelst av nåde, og bare nåde! Det er sjølve grunnsannheten i kristenlivet det.

Men nåden kan lett få slagside. Eg skal ta eit eksempel frå dagleglivet. I vår familie som består av to vaksne og tre barn er det ein grunnleggande verdi at alle er elska for den dei er. Mine barn er mine barn, høgt elska, uavhengig av det dei gjer eller korleis dei oppfører seg. Men for at familien skal fungere som ein enhet er det avhengig av at alle familiens medlemmer bidrar med det dei har forutsetning for å klare. Femåringen vår kan vaske trappa, rydde rommet, sette på plass skoa i gangen. Niåringen kan enda meir, og elleveåringen vår kan gjer ganske mykje. Alle i familien tar ansvar, og bidrar slik at familien fungerer. Dette er god læring, gir mestring, og følelse av å vere betydingsfull.

Slik er det også i Guds rike. Vi er alle Guds barn, elska betingelseslaust. Men fordi vi er ein familie forutsetter eit fungerande fellesskap at alle bidrar med det dei kan. Det kan vere tider då ein ikkje kan bidra så mykje, eller tider då ein sjølv må kvile fordi ein er sjuk td. Når mine ungar er sjuke forventer eg ikkje at dei skal gjere noko. Men det normale for friske og oppegåande folk er jo at ein bidrar.

Om eit kristent opegåande menneske seier: “eg treng ikkje gjere noko for alt er jo nåde, eg treng ikkje be, eg treng ikkje lese bibelen, eg treng eigentleg ingenting,” er det ikkje eigentleg fordekt latskap, eller giddaløyse? Å la vere å be og lese bibelen går ut over eige trusliv, det er som å slutte å ete, å la vere å gjere noko i fellesskapet går ut over andre.

Eit sunt kristent menneske bidrar det han kan. Å ligge på sofaen å få middagen servert veke etter veke, er ikkje det. Nåde kan lett bli latskap om ein ikkje har med konsekvensen nåden får for oss. Vi må gje respons på det han har gjort for oss. Og her ligg det store; gjennom den nåden vi har fått, kan vi få formidle den til andre! Då begynner saker og ting skje, slik at nåden ikkje får sin endestasjon hos oss.

Illustrasjon: shutterstock

Godt nytt år!

Vi ønsker alle besøkende og venner et riktig godt nytt år!

”Hva gjør du her, min sønn?”

”Hva gjør du her, min sønn?” spurte Gud, Donnie Sax Sanders da han stod bak sceneteppet i Ceazars Palace i Las Vegas, klar til å åpne en ny kveld med showet til den legendariske artisten B.B. King. Opplevelsen bak sceneteppet ble starten på en ny karriere for den lovende saksofonisten som allerede hadde spilt med mange kjente personligheter.

Her er Donnies eget vitnesbyrd og historie
“Jeg vokste opp i en kristen familie og følte tidlig kallet fra Gud. Som 13-åring tok jeg imot Jesus som min personlige frelser og ble døpt. 18 år gammel fikk jeg anledning til å turnere i Europa og Nord-Amerika sammen med et band med stort navn. Der spilte jeg saksofon og sang, og på den måten underholdt jeg med mine musikalske gaver. Jeg ble fortalt at jeg skulle la mitt lys skinne på mørke steder, og jeg trodde at jeg var en sterk kristen som ikke kom til å la meg rive med av denne verden.

Ti år senere i Las Vegas hadde jeg riktignok funnet kisten med gull der regnbuen ender, men jeg var ulykkelig. Jeg hadde hatt det gøy i verden en tid, men nå skjønte jeg hvor høy pris jeg hadde betalt. Jeg hadde mistet gleden fra Herren Jesus i livet mitt, og den freden det gir å være i Hans fullkomne vilje. Herren minnet meg på at den gleden jeg hadde som ung, lå i at jeg tjente Ham. Jeg hadde rotet til livet mitt ved å ta styringen selv. Jesus viste meg at jeg skulle sette meg i baksetet, og la Ham overta rattet. Han viste meg også at jeg måtte snu ryggen til det syndige livet jeg førte. Da ville Han gi meg det hjertet mitt lengtet etter. Jeg valgte å være lydig mot Ham, og Han salvet meg med kraft til å leve for Ham.

Gud viste meg at jeg kunne stole på Ham når jeg ga hjertet til Ham. Han ga meg muligheten til å spre evangeliet om Jesus Kristus, tjene Ham med min sang og musikk, og dele vitnesbyrdet om hvor dypt Han har rørt ved mitt liv, mine barn, min familie og min tjeneste. All ære og pris til Gud!”

Spilte med “de store”
Fortell litt om hvem du spilte med da du var en del av den verdslige underholdningsindustrien. “Jeg spilte med James Brown, Willie Nelson, Kenny Rodgers, Brenda Lee , Waylon Jennings, Conway Twitty, Barbara Mandrell, The Bill Black Combo, B. B. King, i bandet til Elvis og med mange flere.”

Donnie, hva var det egentlig som gjorde så sterkt inntrykk på deg da Gud talte til deg bak sceneteppet i Las Vegas? “Det som virkelig imponerte meg, var at Gud brydde seg nok om meg til å komme til meg der bak sceneteppet i Ceazars Palace. Han spurte meg hva jeg gjorde der. Der og da hadde jeg en samtale med Herren om livet mitt, og jeg ga Ham et løfte om å tjene Hans sønn, Jesus Kristus.
Hva førte denne avgjørelsen til for deg, praktisk og økonomisk?

Et løfte
Den første konsekvensen var at jeg sa fra meg seks måneders spillejobb. Jeg hadde ingen barn på den tiden. Jeg trodde jeg kunne gjøre en avtale med Gud, og sa til Ham: ”Hvis du gir meg en sønn, skal jeg vil tjene deg.” Han sa: ”Adlyd meg, og jeg vil gi deg det ditt hjerte lengter etter.” Jeg adlød Ham og snudde ryggen til verden, og i løpet av de neste seks årene ga Han meg to sønner og en datter. Typisk Gud!”

Velsignet
Fortell litt om hvordan livet ditt har vært etter at du tok avgjørelsen om å lyde Herren. “Mens jeg tjente feil herre på gale steder og med gale motiver, plaget det meg at jeg ikke visste hvor jeg kom til å tilbringe evigheten dersom Jesus kom tilbake eller jeg døde. Jeg har aldri angret på at jeg snudde ryggen til verden. Siden den gang er jeg blitt velsignet på alle måter.”

Norgesvenn
Du har vært i Norge mange ganger før. Fortell oss litt om hvordan det begynte, og hvordan du opplever å gjøre tjeneste i Norge. “Jeg kom til Norge første gang for 30 år siden, etter invitasjon fra den norske evangelisten Viggo Wilhelmsen frå Stokke. Senere har du, Frank, invitert meg over, og dette er min 12. tur til Norge. Jeg tror det er det vakreste landet på jorden når det gjelder natur. Jeg har vært så heldig å få se alle årstider i løpet av disse 30 årene. Gud holder dørene åpne for meg og sender meg tilbake. Jeg opplever at folk er varme og åpne overfor meg, og de er veldig mottakelig for min tjeneste, spesielt musikktjenesten. Jeg spesialisert meg på de store, gamle salmene fra kirkehistorien. Folk elsker gamle, tradisjo-nelle salmene. De er også veldig åpne for Guds beveg-else, og folk søker og ber om mer av Gud i vanskelige tider, slik som nå.”

Formidler liv
Hva er det du ønsker å formidle gjennom din tjeneste?
“Jeg ønsker å formidle liv – Guds liv. Det er den eneste måten jeg kan leve på. Du trenger ikke å selge sjelen for å være vellykket og tjene mye penger, men hva du enn gjør i ord eller gjerning, gjør alt til Guds ære. Jeg ønsker å være med og tenne en ild, og å hjelpe folk til å komme inn i Guds plan med livet sitt. Ingen behøver å sitte på sidelinjen, alle må være med.”

Donnie avslutter samtalen med å fortelle om en ung mann som ble sendt i krigen. En dag ble de beskutt, og den unge mannen kastet seg fram for å beskytte sin beste kamerat mot kulene. Han ble truffet og døde. Kameraten overlevde krigen, og i takknemlighet til ham som ofret livet for hans skyld, oppsøkte han familien hans. Faren viste seg å være en rik mann, men den drepte var hans eneste sønn. Han hadde et flott hus med en stor og verdifull malerisamling. Siden mannen som ble berget fra kulene var amatørkunstner, ville han gjerne vise sin takknemlighet ved å male et portrett av sin døde kamerat. Lenge etter at bildet var overlevert, døde den gamle mannen, og det ble tillyst en stor kunstauksjon. Mange oppkjøpere og kunstelskere møtte fram. Det første bildet som ble satt fram, var amatørmaleriet av sønnen. Det kom ingen bud, for alle satt og ventet på de virkelig verdifulle bildene. Familiens trofast tjener hadde også møtt fram på auksjonen fordi han elsket både sin herre og sønnen hans. Mannen hadde jo mistet jobben sin, og 200 dollar var alt han hadde. Nå bød han hele summen og fikk tilslaget. Dermed sa auksjonarius at auksjonen var over. Testamentet sa nemlig at bildet av sønnen skulle selges først, og at den som kjøpte bildet av sønnen, skulle få alt den rike mannen eide.

Historien minner om Jesus sine ord i
1. Johannes’ brev 5,11-13:
“Og dette er vitnesbyrdet at Gud har gitt oss evig liv, og dette liv er i Hans Sønn. Den som har Sønnen, har livet. Den som ikke har Guds Sønn, har ikke livet. Dette har jeg skrevet til dere for at dere skal vite at dere har evig liv, dere som tror på Guds Sønns navn.”

Frank Håvik

Menighetsprosjekt på Stord/Fitjar

Kristin og Frank Håvik har no teke over leiinga av menigheten fyrlykta på Stord. Fyrlykta vart starta av Anne Lise og Willy Ersland for om lag 3 år sidan.
For vel 15 år sidan starta vi menigheten Kjærlighetens Oase på Stord, og var leiarar der i 6 år. På det meste var det over 90 medlemmer. I år 2000 overtok det som då var Levende Ord Bibelsenter menigheten, og gjorde han om til Stord Bibelsenter. Dei som var med tidligare, fann seg etter kvart andre menighetar, og mange vart ståande utan nokon menighet. Fleire av desse er no med i det arbeidet som vi har teke over. Også mange nye har søkt seg til dette arbeidet, både frå Stord og ikkje minst frå Fitjar.
Med husmøter som basis Fyrlykta kjem til å bli bygd opp på ein litt nytenkande måte der husmøte spelar ei hovudrolle, og kvart enkelt medlem vert sett i stand til å leve Jesuslivet i kvardagen. I husmøta får ein åndelig fellesskap og undervisning, og deltakarane kan stille spørsmål og få rådgjeving og omsorg. Møta er også menigheten si bønnesatsing med høve til bønnestøtte og forbønn for menneske. Gruppene deler nattverd, og når det er naturleg, kjem også dåp til å skje der.

Disippelskap
Møta dekker også den sosiale trongen i menigheten, og folk vert oppmuntra til å kome saman til aktivitetar som turar, team og liknande. Det vil òg bli lagt vekt på å ta praktisk ansvar og hjelpe kvarandre når det trengs. Gjennom møta vert den enkelt fostra og gjort til Jesu disiplar, og trena til å vere lik Kristus i karakter og tankegang. Flest mogleg vert fostra med tanke på at dei sjølve skal kunne dele evangeliet med andre, og vere med på å vinne menneske for Jesus.

Langhelg på Stord
26.-29. november hadde vi langhelg på Stord/Fitjar. Torsdag heldt Donnie Sanders konsert på kulturhuset. En del folk kom, og dei frammøtte fekk ei flott konsertoppleving. Laurdag hadde Barmhjertighetsbussen stor innsamling av klede og julegåver i Fitjar sentrum. Kleda og gavene skal sendast med trailer til Ukraina på nyåret. Barmhjertighetsbussen gjer eit stort arbeid i Ukraina, og Josvafolket og menigheten Fyrlykta vil stå saman med dei i denne tenesta.

Søndag ettermiddag var det Generasjonsmøte i Fitjartun, ungdomshuset på Fitjar. Møtet fekk eit alvorleg bakteppe. Laurdag morgon vart ein 19-åring drepen i ei tragisk bilulukke. Dei fleste unge var samla til minnestund på søndag, og var derfor ikkje saman med oss på møtet. Lovise og Ann Tora Bod, sang for oss og leida forsamlinga i sang.
Arbeidet med menigheten Fyrlykta vil stå på eigne bein, men vi ser at vidare drift no er direkte utleia av Josvafolket.

Ny heimeside
Menigheten Fyrlykta på Stord har fått ny heimeside. Adressa er www.menighetenfyrlykta.no. Vi har også en aktiv blogg som du finn link til på forsida. Sida vil bli oppdatert etter kvart med det som skjer.
Menigheten har óg en gruppe på Facebook som alle kan vere med i. Leit ho opp om du er på Facebook. Ho heiter ”menigheten Fyrlykta”.

Frank Håvik

Forbønnstjeneste Frelse og helse

Vi opplever stadig at folk ringer oss og ber om forbønn. Særlig er det mange fra Nord-Norge som ringer. Noen av dem har tatt imot Jesus som sin frelser, og ganske mange gir tilbakemelding om at de opplever at Gud har helbredet dem for ulike sykdommer og plager. All ære til Jesus som helbreder!
Gjennom flere år har vi hatt en uorganisert forbønnstjeneste. Mange har etter hvert ringt oss, og mange gir positiv tilbakemelding om at Gud rører ved dem til helbredelse når vi har bedt for dem. Siden mai i år har vi forsøkt å registrere de som ringer oss og som gir tilbakemelding. Det viser seg at mange gir tilbakemelding om at Gud har hjulpet dem til en bedring eller total helbredelse.

Jeg spurte en mann som har ringt flere ganger de siste årene om han får bønnesvar. Han svarte jo, - hver gang. Det samme sa en dame som har ringt mange ganger for seg selv eller slektninger. Hver gang skjer det noe sier hun. Det er sterkt å få slike tilbakemeldinger og det gir tro og håp for flere. Denne tjenesten tar en god del kapasitet. I tiden som kommer vil vi derfor forsøke å å systematisere dette mer. Det gjør vi ved å registrere navn og adresse, bønnebehov, tilbakemelding.

Når vi nå flytter over til Stord vil vi samtidig opprette en mulighet for folk til å komme å få forbønn.
Mange som ringer spør hva det koster å få forbønn. Jeg svarer at det er gratis, og lik vil vi at det skal være. Men vi ønsker å legge til rette for at den som vil, kan støtte arbeidet på frivillig basis. Vi vil derfor sende ut et nyhetsbrev med en giro vedlagt slik at folk kan støtte Josvafolket med en gave.

Forbønnsnummer: 924 23 048 (Frank Håvik)

Disse tegn skal følge dem som tror

Da Herren Jesus dro tilbake til Faderen, ga han sin autoritet til disiplene med følgende ord fra Markus 16, 15-18:

Og han sa til dem: Gå ut i all verden og forkynn evangeliet for all skapningen! Den som tror og blir døpt, skal bli frelst; men den som ikke tror, skal bli fordømt. Og disse tegn skal følge dem som tror: I mitt navn skal de drive ut onde ånder. De skal tale med tunger. De skal ta slanger i hendene, og om de drikker dødelig gift, skal det ikke skade dem. På syke skal de legge sine hender, og de skal bli helbredet.

Hans ord og autoritet er gitt til alle som har tatt imot Jesus som Herre og Frelser. Nå er det ikke slanger og dødelig gift som er hverdagen for de fleste, men vi omgås alle mennesker som er knuget av fysiske og mentale sykdommer og plager. Herren Jesu ba oss legge hendene på de syke, og resultatet står Han for: De skal bli helbredet! Hvem kan oppleve slike tegn? Disse tegn skal følge dem som tror (v. 17) sier Bibelen. Hva da når de ikke følger? Kan man si at menigheten da er en troende forsamling? Eller holder Gud kraften tilbake? Jeg tror ikke det siste, men heller at menighetene trenger å løfte fram dette med helbredelse på en langt sterkere måte både i forkynnelse og praksis. Troen kommer gjennom forkynnelsen, sier Bibelen, og en forkynnelse uten praksis er en død forkynnelse. La oss derfor frimodig løfte fram i forkynnelsen at Jesus er vår Frelser og Helbreder. Kraften i evangeliet overgår langt djevelens makt og innflytelse når vi lar den få virke.

Jeg oppfordrer alle Guds barn til å trenge seg på Herren Jesus for å få tak på kraften i evangeliet. Husk at tro er en gave som Gud gir dem som søker Ham. Tro kan du ikke bygge selv, men felleskap med Jesus i Ordet, bønnen og fellesskapet i menigheten skaper en guddommelig tro på innsiden.
Må Gud velsigne deg og oppmuntre deg til å innta nye områder i tro.

Frank Håvik